Anton Ruud & The Wrong Way Home

Anton Ruud And The Wrong Way Home
Anton Ruud & The Wrong Way Home er litt som en fest der du har invitert folk du liker fra forskjellige miljøer, og er usikker på om det skal gå helt bra. Se for deg følgende: Ved langbordet sitter The Highwaymen sammen med Cornelis Vreeswijk og spiller poker. De drikker burbon whiskey og krangler om hvem som har flest ess i ermet. På hjørnet av baren ser du Bruce Springsteen bryte håndbak med Mike Ness fra Social Distortion, og ved biljardbordet har Steve Earle akkurat senka svartkula i et parti mot Eddie Spaghetti fra Supersuckers. I en krok sitter Bob Dylan og diskuterer samfunnet med Tim Armstrong fra Rancid, og jukeboxen spiller Hank Williams.
Bandet er selv en samling folk med bakgrunn fra så forskjellige leire som Oslo-punk og folkemusikk. Selv om det er lystige og fengende toner som gjør at det rykker i så vel cowboystøvler som Converse-sko, fører bandet en råere stil enn det meste som blir produsert av engelskspråklig countrymusikk i Norge i dag. Dette skyldes blant annet den store spennvidden i inspirasjonskilder. Anton og kompani følger ingen forhåndsskrevne regler for god takt og tone i en gitt sjanger. Dette er noe så originalt, og egentlig selvmotsigende, som country-punk.
Bandets andre fullengder, WAR, viderefører og videreutvikler stilen fra den selvtitulerte debuten fra 2006. Det spilles opp til dans i form av energisk og melodiske låter i rocka folk-country stil. Noen låter handler om fyll og fanteri, mens andre har en brodd av bitter samfunnskritikk i seg. Anton har selv uttalt at det viktigste er at du kan smile og le når du hører musikken, og at mora di kan like den. Begge deler oppfylles. Det fikk blant annet et utsolgt John Dee oppleve på releasefesten i april i år.
Det er ikke lett å lykkes med musikk i Norge i dag, og spesielt om du ikke går den ferdig oppkjørte løypa, den rette vei. Akkurat det kan du ta deg faen på at dette bandet ikke gjør. Der det korrekte valget er kredibilitetens bransjehoreri, sikter de bredt og folkelig, med øl og BBQ. Der lytefri organisasjon og plettfri vandel er kriterier for suksess, holder de på punkens ungdommelige råskap og DIY-arbeidsmetoder. Der renhet og orden regjerer representerer de kaos og møkk.
Innen norsk populærkultur og countrymusikk er de bastarder i ordets rette forstand, de er den stygge andungen. Men de er også kjerringa mot strømmen, de er løvetanna som vokste gjennom asfalten. De er Anton Ruud & The Wrong Way Home.
Kjetil Nordengen, mai 2009.
Meanwhile buy our record at big dipper records