I go by the pseudonym of Lik in all interweb and public action. It is the name you have all learned to remember me by. It is also a name wich probably is pronounced silly in any other language than the scandinavian ones. It is a very fair word within the Norwgian language, that can be translated to the wornout and dreary words of body or corpse in english. It is to be pronounced "leek", and not "like", or refering to me with my whole nick "Eg e ho lik", wich basicly means "I am lik" (but with a sertain refer to a female, that you only can say with dialect here in Norway), and you wouldn't refer to anyone like that now would you.
I own a Nikon camara, wich I use diligently. I'm not a paid photographer, that means I don't do jobs. Exceptions are made, if I like the concept - and you. My picturetaking is more private than an open business. I really prefer to take pictures of or for my closest friends.
I rarely do anything without taking any form of memory of it. I belive that life is an important event that needs to be documented every step of the way, both private and officially. I enjoy taking pictures of anything I find inspiring, it doesn't allways have to be the highest pixelcount that is the best quality of a picture, it is the moment wich is captured.
Myspace.com is a english website, that's what one should stick to, but although I seem to be writing comments, blogs, and picture captions in english, this profile will be filled with words of my mother tongue, Norwgian.do not attempt to use Google Translate on these texts, it is never correct. It is no use trying to talk Norwegian to me with Google Translate either, I understand English perfectly well. Thanks
Sinnet mitt leter konstant etter motiver, det er om ikke det eneste jeg ser. Hva som egner seg til bilder og ikke. Interessene mine går egentlig ikke så mye lengre enn dit bildene behandles. Jeg trives veldig godt foran pc'en med en runde gode bilder fra her og der, eller mest foretrukket, av folk jeg er glad i. Jeg har erfart flere tilfeller hvor jeg ofte har blitt bedre kjent med individer via bildene jeg tok av dem. Det er en intim affære å kunne studere mennesker i megapixler. Jeg kan ofte bli opprørt hvis bilder jeg tar ikke strekker til forventningene jeg hadde, men når bildene mine blir akkurat slik jeg hadde sett for meg, gir det et kick som varer mye lengre enn sukker kan gi. Hva som virkelig gir meg kick, er bandfotografi, preferert svart metall, enten det er live eller til promo, det er lite som fanger interessen min mer. Gode modeller er fryktelig sjeldne, men ytterst fascinerende. Det gjelder å synkronisere sinn, og det i seg selv er stressende nok. Foto får ut det beste og det værste i meg. Det beste er klart bildene, produktet og resultatet. Men enhver som kjenner meg godt og har prøvd å jobbe sammen med meg og mine idèer, merker raskt hvor irritabel jeg blir om ikke modellen umiddelbart skjønner hva jeg vil. Det er ingen enkel prosess, dog jeg selv synes foto er det letteste som er. Foto er hva sinnet mitt brenner etter, derfor kunne jeg aldri ha gjort arbeid innen det. Den type lidenskap er ikke ment som dagligkost.
"Utfordringer".
Livet satt til side er helt og holdent en utfordring for seg selv, man kan ikke måle hvor stor den er, det er forskjellig for alle, men liv det er vi alle gitt, og vi kommer ikke unna det faktumet før vi dør. Jeg vil si at jeg er klar over livet mitt, jeg setter stor pris på det og hva det har gitt meg, men en eller annen gang innleder man en tankegang hvor man lurer på hvordan man skal leve det. Hvordan man kan få mest mulig ut av den tiden man er gitt. Hvordan vil man ta tak i denne utfordringen kalt livet, vil man gjøre noe stort? Vil man gjøre noe minneverdig? Hva betyr det? Slik jeg ser det er "minneverdig" og "stort" et veldig personlig tema, lik som alt med livet er. Mitt liv er mitt eget, det er lokalisert to steder inne i kroppen min, hjernen og hjertet. Jeg er godt utstyrt med ambisjon som leder meg, og like viktig: kreativitet som driver meg. Jeg er min egen, med mine atten år på denne jorden er det jeg som har laget meg, jeg er mitt verk og det er mitt stolteste. Jeg har jobbet hardt, kommet forbi det værste i hinderløypa og kan ærlig si "been there, done that", til feil og andre erfaringer jeg slipper å gjøre igjen senere i livet. Jeg tror på at alt jeg skal gjøre her i livet, må være verdt det i det lange løpet, derfor har jeg en tendens til å velge den vanskelige måten foran den enkleste, fordi jeg føler at det gir mer mening. "Enkelt" er bare et dekk-ord for "jeg er en feit inkompitent taper". Hvis man faktisk ikke greier å gjøre ting på ordentlig vis, skal man bare la det være. Det er en del av utfordringen. Utforder deg selv(!). Akkurat nå utfordrer jeg ikke megselv i det hele tatt, jeg har gått den samme slitte veien i mange år nå, og det er på god tid å prøve en ny vanskelighetsgrad. Livet er faktisk et spill, og det gjelder å være klar over valgene man gjør for å oppnå ønsket resultat. Selvdisiplin har mye å si, man må teste seg selv, man må ha styrken om man skal komme videre. Selvdisiplin er noe jeg gang på gang har struntet i, talmodighet har aldri vært min sterke side, men man blir sittende fast i grøfta hvis man ikke behersker en selv. For hvis man ikke behersker seg selv, selve mennesket man er, med vilje, tanker og alt, hvordan skal man da kunne beherske andre hinder og situasjoner som man en dag må støte bort i. Hvorfor tenke så mye, hvorfor ikke bare nyte livets frukter slik de blir deg gitt? Fuck det, jeg er ikke tilfeldig, og det er en tanke deilig nok til å fø ny lidenskap for å skape nye deilige verk som jeg kan ha nytelse av lenger enn random livsfrukter.
