br />
DEN SISTE (Wildenvey) Du kom en aften ved vintertide til bjørnens bo. Hva først du ville, å, ikke si det, men dine øyne var blå og blide, og hårets krone bar tyste vårnetters blonde tone, og munnen lo.Du kom som solen, når sommerånden har land forlatt. Din lengsel ledet deg vel ved hånden til èn, som ventet i vintervånden. Å, kjære vene, du var så deilig og han så ene hver vinternatt.Og se, han kunne vel ikke lønne din lengsels krav. Han bød deg slett ingen saler skjønne, han bød deg bare en ringe rønne... Og drømte haver og mange diktede morgengaver var alt, han gav.Din glade giver har mangt, han soner og angrer på. Han har vel luttet til alle toner ved sydens lyse misjonsstasjoner. Og om han flykter en selsom hær av besatte rykter så sanne så...Men var det vel til en mann med dyder, du den gang kom? Nei, du vil ta, hva hans hjerte byder, om tusen tvilende røster lyder... La alle tvile, din lille deilige munn vil smile av verdens dom.Og du vil vandre ved vennens side i tross og tro. Og dine øyne de blå og blide vil vekke våren ved vintertide. Men vil du vende en gang på veien til verdens ende? Å nei. Å jo...