Bandet startet som et middel mot kjedsomhet en mørk høst, det herrens år 2002, i sommerbyen Grimstad, med Aleksander Federici og Audun Schanche Kristoffersen. Å studere i en i en by uten jenter når vintermørket begynner å melde seg syntes å generere mange sanger. Og det var ikke vanskelig for Audun å følge etter Aleksander da han dro fra byen. Begge flyttet til Trondheim sommeren etter. Aleksander med sin gitar, og Audun med sin stemme og sin bass.
De delte leilighet midt i Trondheim sentrum i et helt år. Og i bygården fant de et passende rom i jordkjelleren, hvor strøm og lys ble levert via skjøteledning fra 3.etasje. Etter en tur på byen ble Vegar Medhus og Marius Hatlo engasjert på hhv gitar og fele. Resten av høsten ble dette hullet i jorda brukt til halvseriøs øving og sporadisk øldrikking. Første spillejobb var på et venners-venners-julebord. Dette ble av en eller annen grunn en kjempesuksess, og vi utvidet bandet med en trommis, Espen Krogstad, som tilfeldigvis hadde en plass vi kunne øve. Det ble med den ene spillejobben med denne gjengen. Etter et mislykket forsøk på å komme med i demokonkurransen på samfundet, reiste Vegar til Oslo, Erlend til Berlin, og Marius gravde seg ned i masteren sin.
Iniativtakerne ble enige om å skaffe seg et skikkelig øvingslokale, og fikk høsten 2004 øvingstider på ISAK i Trondheim. Arnfinn Aas Eielsen ble ny trommis, og Erlend Grotle tok over gitaren. Det ble samme høst spilt inn en Demo, gjort av Olav Flaa. Og vinteren 2005 var vi klar for vår første spillejobb med PA. Tyholt Rock Festival. Vi var sjeldent spente. To og et halvt år med planer og skriving skulle endelig testes for et publikum. Vi hadde øvd over evne i et halvt år, selv om det ikke hørtes sånn ut da vi fremførte. Det gikk, alt til tross, rett hjem hos publikum, og planene ville ingen ende ta. Det ryktes at det ene bandmedlemmene smelte ei på tjukka samme kveld. Så noe må vi ha gjort riktig.
Så gikk det som det gjerne går med band. En hel haug med grandiose planer viker plassen for stillstand og ingenting. Arnfinn prioriterer skole og Pirum, mens Aleksander flytter ferdigutdannet fra byen påfølgende sommer. Tre års arbeid, og et låtmateriale på mellom tyve og tredve sanger ser ut til å bli lagt brakk for alltid.
Året etter blir vi bedt om å spille på samme råkkefestival, og siden vi har spilt sangene tusen millioner ganger ser vi ingen grunn til å svare nei til det. Siden vi ikke har noe særlig tid til å øve i og med at Aleksander er i Tønsberg, får vi med en trommis med vinternattspotensiale. Kriteriene var at han måtte slå hardt og være villig til å spille i bar overdel. Torfinn Olufsen ble vår mann. Vi skulle egentlig også til nevnte jobb ha med en navnløs gitarist som påstod han alltid leverte varene, men han leverte ikke varene, så han ble ikke med. Vi lempet ham ut en uke før spilling, og satset hardt på å kompensere for manglende lydbilde med kløkt og sjarme. Funket bra igjen, og nye store planer ble lagt.
Den store stillheten senket seg igjen raskt. Og planer ble nok en gang til ingenting....
Høsten 2006 ble vi bedt om å spille på RUKA (nesten det samme som UKA :) Vi samlet samme gjeng, og bestilte nok en flybillett til Aleksander. Med oss denne gangen fikk vi med en gitarist som leverte varene. Torbjørn Aune var hans navn. Den påfølgende våren ble trommene besatt av Jon Anders Voll, en vill sessiontrommis fra Rennebu. Og sist men slett ikke minst ble Sindre Dagsland rektruttert på bass. De siste tre er foruten Mari på kor og Audun dagens karavaner.
Bandet fylte fem år i høst, og har et låtmateriale på nærmere 40 sanger. Og per dags dato har det vært fem trommiser, fire gitarister, to feler, og to bassister innom. Og etter at Aleksander blei lei av konsertpendling fra Tønsberg, er det bare Audun igjen av original besetning.
