Askil Holm

Askil Holm - Biografi
(In Norwegian)
Å være født og oppvokst i Namsos og samtidig være opptatt av musikk kan være store sko å fylle med tanke på byens viktighet i norsk musikkhistorie. Blir du kalt "arveprinsen" snakker vi fort en skostørrelse som du ikke får i vanlige skobutikker. Askil Holm har lenge blitt sett på som videreføreren av Trøndelags sterke rockehistorie og har aldri lagt skjul på at det er med både stolthet og ærefrykt han har gitt seg i kast med akkurat den utfordringen. Det tar bare litt tid å bygge stein for stein...
I 2009 er Askil Holm travlere enn noensinne. Med eget soloalbum ventet ute på høsten og påfølgende turné, gjennforening av gitarkompisene i Lind, Nilsen, Fuentes & Holm på vårparten, og en egen dokumentarfilm i emninga blir dette et år der man vil høre mye fra Namsos-gutten. Det passer Askil fint, for er det en artist i Norge som ikke er redd for å brette opp ermene og gjøre et dags (og/eller natts) arbeid i musikkens tjeneste er det nettopp han. Det har liksom alltid vært sånn.
Med en fortid i grupper som The Gothic Slam Boys og The Unhappy Apes and the Raped Babes with Aids(!) var det i hvert fall ikke mangel på fantasi det skortet på da Askil trådte sine første steg i Namsos' rockemiljø. Det klinger kanskje litt bedre av bandnavnene Attack og Deadweight som skulle bli hans neste prosjekter. Attack holdt sammen i ti år, har hele fem utgivelser på samvittigheten og kan beskrives som et lite stykke trøndersk musikkhistorie. Men aller best klinger det vel av navnet Askil Holm, som skulle bli det navnet musikk-Norge skulle lære å kjenne etter at han bestemte seg for å prøve seg som solo-artist.
EPen ”The Boy with The Boomerang” var Askils første steg som artist på egne ben, en EP det gikk gjeteord om i musikkretser. Gode kritikker førte til spillejobber rundt om i landet og var en erfaring Askil nyter godt av den dag idag. Det er nemlig ikke gitt å bli stjerne over natta i Norge – det krever hardt arbeid og mye reising rundt om i det ganske land. Askil har sakte men sikkert bygget seg opp et renomé som live-artist, men ingenting har kommet gratis. I 2002 gikk det imidlertid fort oppover.
By:Larm 2002 skulle bli Askils store gjennombrudd. Presse og synsere var i ekstase over trønderguttens evner som både låtskriver og formidler. Det var yatzy i høye terningkast og for sangen ”The Boy with the Boomerang” ble Askil tildelt prisen for årets låt av Norsk Musikkforleggerforening. I tospann med manager Jan Fredrik Karlsen manøvrerte han seg gjennom tilbud fra signeringsklare plateselskap. Valget falt på Universal Music fordi de i følge Askil kunne by på mest kunstnerisk frihet.
Med et nyoppstartet Askil Holm Band i ryggen skjøt karrieren virkelig fart. Plata "Daydream Receiver" ble gitt ut i mars 2003 og ble fulgt opp med over 70 konserter rundt om i Norge. Utgivelsen høstet strålende kritikker (fire seksere og 30 femmere!). Tittelsporet gikk som en farsott på norske radiokanaler og endte opp i romansekomedien ”Kvinnen i mitt liv” med Thomas Giertsen. Også regissøren Harald Zwart hadde øyne åpne for Askil, og inkluderte låta ”Seven Days in the Sun” i blockbusteren "Agent Cody Banks". Om veien er lang til Royal Albert Hall er den om mulig enda lengere til Hollywood, men det var altså der Askil befant seg sommeren 2003. Det er allikevel opptreden med Kringkastingorkesteret under innsamlings-aksjonen høsten 2003 som sitter som det sterkeste minnet fra det hektiske året. Det hele toppes med en samleutgivelse i Japan, som også inkluderer Askils etterhvert signatur-versjon av Neil Youngs "Cortez the Killer".
For det er ikke unaturlig å tenke rockehistorie når man hører på Askil Holms musikk. Selv nevner han gjerne forbilder som Øystein Greni fra Big Bang, Bent Sæther fra Motorpsycho og Åge Aleksandersen fra Prudence i samme åndedrag som Pete Townshend fra The Who, Richard Thompson fra Fairport Convention og nettopp nevnte Neil Young. Namsos har spilt en stor rolle i hans musikalske smak, som kanskje episenteret for den tradisjonelle folk/rock og blues-bølgen i Norge. Det er her storheter som Åge Aleksandersen, Terje Tysland, Hans Rotmo, DDE og mange andre vokste opp – alle sammen rollefigurer i Askils øyne:
– Alle elsker å hate Namsos, men en ting har de fleste der oppe til felles; de hater Oslo enda mer! Namsos er et sted der det er lett å være seg selv, og kanskje ikke la seg affektere av trender i samme grad som i Oslo, sier han.
Det er ikke til å stikke under en stol at Askil fra tid til annen skuler til "Gudfaren" Åge Aleksandersen for inspirasjon.
– Å ta steget ut som soloartist slik som Åge gjorde på sytti-tallet krever mye guts, og har selvsagt banet vei for hva det er jeg selv prøver å gjøre. Det å bygge opp karrieren sin stein for stein, og ikke la seg påvirke av opp -og nedturer i så alt for stor grad er den eneste måten man i det lange løp kan slå igjennom i Norge på.
En enda større opptur var i vente da Askil og tre kompiser nærmest på spik satte sammen gruppa Lind, Nilsen, Fuentes & Holm. Det var rett og slett beskjeden moro på et nachspiel som endte med tre konserter i Oslo Spektrum, 280 000 solgte CDer, 60 000 live DVDer og 150 000 konsertbilletter i 2006! Den selvtitulerte plata de ga ut er en av norgeshistorien mest solgte og kjempehiten "Hallelujah" høstet både skryt fra låtas opphavsmann, Leonard Cohen, og en Spellemannspris. Kjempesuksessen satte Askil Holm på kartet igjen etter noen år preget av intens låtskriving og turnering med andre grupper som Martin Hagfors & Cream of The Crop, Kurt Nilsen Band og Helene Bøksle Band.
Sammen med det som etterhvert har blitt Askils musikalske kumpanjong, Martin Hagfors, og produsent og låtskriver Kyrre Fritzner ble albumet "Harmony Hotel" skrevet, spilt inn og utgitt i 2007. Med bred spilling i radio tok den musikken hans ut til et enda større publikum, og har til nå solgt pene 30 000 eksemplarer. Men på tross av kommersiell suksess førte den også til visse refleksjoner over egen karriere:
– Jeg har vel egentlig alltid følt meg som en musikalsk outsider i Norge. Den litt rare fyren som egentlig hverken passer inn i "popverden" eller det etablerte rockearistokratiet. Jeg er opptatt av musikk skal være forstålig og tilgjenglig, samtidig som jeg ofte liker det litt rufsete. Musikk må ganske enkelt sette ord på hva folk flest tenker, men ikke får sagt.
Namsos-gutten er veldig klar på at suksessen han har opplevd er resultatet av langsiktig tenkning. Gjennom ti år har Askil Holm jobbet på grasrota, med alt fra skolekonserter til små konserter i grisgrendte strøk. Det krever pågangsmot og entusiasme for å overleve i en tøff artist-hverdag.
For det er en entusiastisk Askil vi møter i 2009. Han har debutert som skuespiller i musikkstykket "Nabosommer" hjemme i Namsos, han skal på ny ut på turné med gutta i Lind, Nilsen, Fuentes & Holm, men først og fremst er det soloplata, som etter planen slippes til høsten, som er den virkelige gulroten. Med nytt management, plateselskap og arbeidstittelen "Rollling the Slow Bus Home" er dette hans retur til røttene i sin musikalske oppdragelse. Rock og blues blandet med det han kaller for den britiske poptradisjonen. Igjen er Martin Hagfors muse og samarbeidspartner, et samarbeid Askil beskjedent sammenlikner med Lennon/McCartney!
– Vi er i et musikalsk ekteskap og har funnet vår helt egne måte å jobbe fram låter på. Martin har den politiske og lyriske tyngden, og jeg utfordrer ham mye på melodier, låtstrukturer og det å fortelle enda tydligere historier.
Som vanlig er det hardt arbeid som ligger til grunn, som med det meste annet i Askils univers:
– Låtskriving er et håndverk snarere enn føleri. Det er et slags yrke man gjennom hardt arbeid lærer seg. Å jobbe med en så talentfull type som Martin Hagfors har virkelig hjulpet meg å åpne øyne for det, sier Askil.
Bli ikke overrasket om Askil en gang i nær fremtid griper til morsmålet trøndersk; på Askil virker det som om reisen hjem til røttene har vært lang og kronglete, men at han stadig kommer nærmere målet. Å ikke lenger være "arveprinsen" i Namsos, men en selvstendig artist som på sitt eget vis klarer å uttrykke det folk flest ikke klarer å si. Det er bare så mange steiner som trengs å stables først. Så fryktelig mange steiner.
..